Veiedag – uke 2. «I’m not telling you it’s going to be easy, I’m telling you it’s going to be worth it»

Tjallabais! ..haha, did I just say that?

Anyways, i dag er den store veiedagen! Alltid like skummelt, siden jeg er fast bestemt på å bare veie meg en gang i uken. Men, vekten viste i dag 92,2 kg, altså minus 2,4 kg! Wow sier jeg bare, det hadde jeg aldri forventet. Av erfaring vet jeg det går fortere ned i vekt den første tiden, men hadde ikke trodd jeg skulle gå ned så mye, siden jeg ikke er så streng som jeg har vært tidligere. Det er nok mest vann (evt mageinnhold), men uansett: dagens lille opptur! Da er jeg bare x antall kilo unna målet mitt, som i første omgang er ca 70 kg. Vet jeg har trivdes i den vekten før (se bilder under min vekthistorie – del 1), men aner jo ikke om jeg gjør det nå – regner vel med at kroppen min har forandret seg en del! Uansett, det er mitt første hel-mål, her er jeg nemlig normalvektig og det er det viktigste.

Til meg selv: selvom det går fort nå, kommer det til å ta lang tid, og egentlig? jo lengre, jo bedre
(weheartit.com)

Så, jeg tenkte jeg skulle legge ut bilder av hva jeg har spist til middag osv. Desverre så er jeg ikke en rutinert nok blogger til å huske på å ta bilder av maten min enda (hvem gjør det til vanlig liksom?), men lover jeg skal bli bedre! Har også hatt fri hele forrige uke (eksamenslesing), noe som betyr at jeg sover lengre, som igjen fører til at jeg spiser mindre. Lunsjen blir til frokosten, hehe. Ellers så spiser jeg kylling, fisk osv med litt poteter/pasta osv, men for føste gang er 50% av tallerkenen fyllt opp av masse «deilige» grønnsaker (går som oftest i salat, grønnsakene mine blir alltid så vassne, haha). Dermed har jeg automatisk spist mindre ris osv. Kan også nevne at jeg hadde en dag med pizza, nom nom (en av mine to dager i måneden med junkfood), og en dag med litt overspising på spaghetti. Oops! Er ikke så lett og endre gamle vaner, men skal ikke halshugge meg selv for det, ingen andre kilder til junk/sukker er spist, så er i bunn og grunn fornøyd.

Første uke er offesielt godkjent av meg selv, hurra! Ellers så skal jeg ha eksamen på onsdag, så om jeg ikke er helt kjørt etter det skal jeg legge ut vekthistorien – del 2, før jeg skal lese videre til neste eksamen… Hardt liv å være student gitt. I del 2 vil jeg skrive litt om hvordan jeg tilslutt endte opp med den vekten jeg har den dag i dag, og hvordan jeg «har det med meg selv» nå i en alder av 21. Ha-ha, hørtes ut som en episode av Oprah!

Takk igjen for alle flotte tilbakemeldinger, og hvis dere har lyst (A) må dere gjerne dele bloggen min videre! Får liksom ikke delt den på facebook osv selv, så om dere har veeldig lyst er det bare å kjøre på. Hihi.

Noen fler som har vært flinke denne uken her?
- Silje

Ready for the partyseason?

Jeg er ekstremt opptatt om dagen med eksamenslesing, så kommer ikke noen lage og meningsfulle innlegg fra meg de neste dagene. Har ikke vært ute av huset engang siden tirsdag! Annet enn på butikken osv da, men det er jo ikke noe gøy. Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta meg en liten pause fra lesinga og komme med noen kjoletips til dere!

Okei, så støtt og stadig ser man overskrifter som «kjoler for formfulle kvinner» osv. JA, kjolene passer i fasongen til formfulle kvinner, men problemet er bare at størrelsene på kjolene dere har lagt ut ikke går over L/XL. Derfor kommer jeg til rescue! Neida, men noen tips bare. Ellers så synes jeg ofte det er vanskelig å finne fine kjoler, mens utvalget i lekre paljettgensere og skjørt er mye bedre. Leter jeg etter det i stedet for kjoler finner jeg også klær i «vanlige» butikker som Gina, Cubus, HM, B-young også videre. Men, dette innlegget skulle handle om kjoler (for det er jo det fest sesongen handler om, er det ikke?), så her er noen som faktisk selges i større størrelser enn L og som ikke koster en million kroner (som mange av kjolene for «formfulle» kvinner gjør).
Mange av kjolene nedenfor kan kombineres med et stilig belte i livet for å få det «lille» ekstra, og sammen med en fin clutch og noen lekre sko blir man seende amazing ut. Ingen grunn til å gjemme seg bort fordi man har litt ekstra på kroppen, men velg gjerne en kjole uten alt for mye stæsh(typ ikke neongul kjole med glitter, hah) og legg heller vekt vekt på detaljene.

Trykk på bilder for å få full størrelse og bla deg videre 

Asos.com – Her har de en egen avdeling som heter «curve». Her pleier de å ha en del fint, men det varierer veldig. Tips: Asos sin vanlige kolleksjon går opp til størrelse 18, og her er det myye bedre utvalg, og masse lekre kjoler. Jeg passer de fleste kjolene i str 18, så lenge de ikke bestemmer seg for å være unormalt små. Mange av kjolene ovenfor kommer i mange størrelser. Husk at du må betale toll og moms (hei, er jo bare en gang i året det er festsesong!).

Ellos.no – De fleste klær her går opp til str 56, med noen unntak. Kjolene ovenfor kommer i forskjellige farger.

Ellers er det mange fler nettbutikker og kjeder som har egne pluss-size kolleksjoner, men ikke alle er like gode når det kommer til festklær, så jeg plukket bare ut mine favoritter nå. God shopping!

Edit: Jeg så nå at zalando.no har en del fine kjoler i plus-size, så sjekk gjerne der også når dere er på leting!

Hvilken diett går du på a? Ingen? Hæ?

Jepp, i dag er jeg så god og mett! Hele 1 knekkebrød og en agurk!

…Oooor not. Okei, så mange spør hva jeg spiser siden jeg skal ned i vekt. Jeg har fått slengt knekkebrød-dietten etter meg (går ut på at du skal spise ett knekkebrød hver time. Mm, så god og mett!), sykehuskuren, vektklubb.no osv osv. Alle disse forskjellige er jeg helt sikker på virker (hvis vi ser bort i fra mangelen man får på vitaminer, mineraler og essensielle fettsyrer da, men hvem bryr seg om det liksom), greia er bare det at jeg vil det skal virke lengre enn en måned. Jeg vil gjerne gå ned i vekt, og bli der. Bli er stikkordet her altså. Når det gjelder vektklubb.no -vet- jeg at det fungerer (ingen mangelsykdommer her altså), greia er bare at jeg blir så sykt opphengt i kalori inn, kalori ut. Og har man hatt (eller har) et dårlig forhold med kjøleskapet, på alle måter, så er det en dårlig idé. Mat vil bli ditt hovedfokus i hverdagen, og man blir sliten. Så sliten av det at det er enkelt å tenke at det er like greit å drite i å spise noe som helst. Og dét er en dårlig idé! ..I tilfelle noen lurte.

Ok, så hva spiser jeg? MAT! Jeg prøver å spise rent kjøtt, og unngå ferdigprodukter. Greia er at jeg ikke verken har tid eller lyst til å stå på kjøkkenet for å lage suppe fra bunnen av (dårlig eksempel, det går jo dritraskt å lage), men holder meg unna fjordlands og grandis liksom. Masse salat og mindre tilbehør, mer rent kjøtt/fisk/whatnot. Jeg spiser et par knekkebrød eller cottagecheese med diverse til frokost, noe salatgreier med kylling/tunfisk/egg til lunsj, middag og knekkebrød/frukt/bær med kesam osv til kvelds.

 Dagens frokost/lunsj. Sov litt for lenge, ups. Består av noen spiseskjeer cottage cheese, to teskjeer vaniljekesam, et halvt eple og musli. Jums!

 Så hvordan går jeg ned i vekt? Cluet er å spise mindre. Nå den første tiden (har allerede gått ned 5 kg. tenk hvor mye jeg veide da dere. ikke digg, haha) spiser jeg ca det samme som før, bare mindre. Jo mer man har å ta av (og let’s face it, det er mer enn nok), jo fortere går man ned i vekt den første tiden. Etterhvert vil jeg bli litt strengere, for da regner jeg med at slosskampen mot vekten blir større. Jeg har fortsatt to dager i måneden hvor jeg kan spise hva jeg vil, hvis ikke hadde jeg gått på veggen. Elsker kebab. 

Ved å gjøre det på denne måten blir ikke fokuset på mat så stort. Jeg vender meg sakte men sikkert til det, og sukkersuget er borte for lengst. Bare for det gir jeg en real highfive til meg selv. Enda det kanskje ser litt dumt ut, hihi. Typen så veldig rart på meg når jeg gjorde det, men fuck it. Jeg fortjener en highfive.  Det her har krevd mange år med prøving og feiling, og denne gangen har jeg virkelig troa. De andre gangene har de første 5 kiloene forsvunnet fortere enn jeg rekker og blunke, men så har jeg gitt opp, presset blir for stort. Så nå har jeg troa, dette klarer jeg. (Dagens lille peptalk til meg selv – check!)

Når det gjelder trening? Jeg trener ikke. Jeg hater å trene. Blir kvalm bare av tanken. Neida, men først må jeg få kostholdet på plass. Jeg må få til hele kostholdsomleggingen først, og ikke se på det som en «jobb» lenger, men noe som kommer naturlig (kysser alt jeg har for at det faktisk kommer til å føles slik). Hvis man skal stresse med både mat og trening blir det som to jobber. Og jeg går allerede på skole fra før (ser på det som en heftig jobb det også), og tre jobber er jeg virkelig ikke interessert i.

Kan godt legge ut litt middagsmatbilder ol. hvis dere er interessert i det? Bare ikke forvent noe mesterverk. Her i huset skal maten smake godt, ikke se ut som den kunne ha fått tre michelin-stjerner. ..viktig å ha noe å skylde på når man ikke klarer å få maten til å se pen ut, haha.

Noen som slenger seg på planen min eller? Må forresten si takk for den overvelmende responsen jeg har fått. Startet bloggen på mandag, og på tirsdag hadde jeg fått over 1100(!) sidevisninger og såå fine kommentarer! Dere er herlige. Var litt bekymret siden jeg ikke akkurat deler denne bloggen med venner og kjære på facebook (den skal jo være relativt anonym enn så lenge, men det er jo tross alt koselig at noen følger med, heier på en, og setter litt press på en), men det ser visst ut som det går bra likevel. Så igjen, tusen takk søtinger!

Min vekthistorie – del 1

Tenkte jeg skulle skrive litt om min vekthistorie. Dette er ikke noe «stakkars meg» innelgg, men bare for å hvise hvordan det kan gå så galt.

Jeg husker ikke alle detaljer fra barndommen min, men jeg har opplevd mye vondt. Heldigvis er alt godt nå, så dette innlegget skal ikke handle om alle andre faktorer som kan ha påvirket min overvekt, men heller spesifikke ting jeg kan huske.

Helt fra jeg var liten har jeg vært større enn de andre barna. Når jeg var liten tenkte jeg ikke så mye over det, men når jeg ser bilder nå i ettertid ser jeg det jo. Det var ikke før jeg begynte på barneskolen ble jeg bevisst på kroppen min. Noe som igrunn er alt for tidlig. I andre klasse flyttet vi, og jeg begynte på ny skole. Dette var en veldig liten skole, hvor det bare var én klasse på hvert trinn, så alle kjente alle. Vi ble 4 jenter i klassen når jeg begynte, resten var gutter. Jentene tok meg veldig godt i mot, mens hos guttene var det annerledes. De var vant til 3 små tynne jenter (av det tynneste slaget), og når jeg begynte fikk de med en gang en ny å hakke på. Jeg var litt større – og dette var noe jeg fikk høre hver dag. I tillegg til dette var jeg alltid veldig høy; høyere enn alle guttene. Det fikk meg til å bli veldig selvbevisst på meg selv. Etterhvert begynte jeg på SFO. Her var det i utgangspunktet trist å være, fordi ingen av vennene mine gikk der. I tillegg hadde de hjemme begynt å bli bevisst på vekten min, slik at jeg fikk streng beskjed når jeg var på SFO: Ikke mer enn én brødskive, ikke sukker på grøten, bare skummet melk, ikke saft også videre. Jeg forstår at dette var noe de gjorde for å ta vare på meg og min helse, og godt er det. Men når jeg ser på bilder fra den tiden var jeg ikke så mye større enn alle de andre, ikke så stor at slike ekstreme tiltak måtte til. Forebygging er én ting, men noen ganger gikk det for langt. Uansett. Barn fanger opp ting veldig lett, når det er noen som ikke blir behandlet likt som dem. Dermed fikk jeg en haug med kallenavn hos guttene, fordi jeg ikke fikk lov å spise normal mat. Jeg ble mer og mer bevisst på meg selv. Jeg ville ikke «dumple» med jentene, fordi jeg veide for mye. Hvis jeg satt meg på dumpla, så kom jo de på andre enden til å få sjokk. Læreren min mobbet meg, og jeg ville ikke dra på skolen. I stedet spiste jeg for mye bak ryggen bak til de hjemme, slik at jeg fikk vondt i magen så jeg slapp å dra på skolen. Gym var det verste. Jeg ble ikke direkte mobbet der, men jeg hatet gym; jeg ville ikke være til bry for noen. Hadde vi staffett tapte alltid mitt lag, fordi jeg var den som løp tregest. Jeg verget meg tilslutt til hver dag på skolen.

Jeg begynte så i 5 klasse. Her ble vi fra den lille skolen overført til en annen skole, slik at vi gikk sammen flere elever. Her var jeg også større enn de andre. Jeg fikk mange gode venner, og begynte å være sammen med de «populære». Jeg følte meg fortsatt ukomfertabel, og gymmen her var verre enn noen gang, jeg var omgitt av så mange atletiske mennesker. Vi hadde staffetter hvor man skulle sitte på ryggen til hverandre, og jeg kviet meg hver gang. Kom med alle slags unnskyldninger. Alt dette første til at jeg begynte å kaste matpakka mi. Jeg gikk litt ned i vekt, men følte meg likevel så mye større, fordi jeg var så mye høyere enn alle andre.

En eller annen gang mellom 5 og 6 klasse fikk jeg halsbetennelse. Jeg ble så syk at jeg ikke klarte å spise, og vekten begynte å gå nedover. Når jeg ble frisk tok jeg dette som en «mulighet» til å fortsette med å ikke spise. Jeg husker jeg bare spiste noen tskjeer med yoghurt til frokost, og resten skylte jeg ned i vasken. Slik så det ut som jeg hadde spist frokost. Jeg spiste ikke lunsj, og bittelitt middag. Ånden min stinket aceton, og min mor begynte å bemerke det. Jeg kom med alle slags gode unnskyldninger. Hadde tross alt blitt god på å bortforklare ting opp igjennom.

Nå var jeg blitt relativt tynn. Følte meg fortsatt som en kjempe grunnet høyden min. Jeg begynte så på håndball, og var alltid den som løp tregest. Jeg var i kjempeform, men hadde astma, så hadde problemer med kondisjonen min. Jeg derimot, var helt sikker på at grunnen til at jeg løp sakte var fordi jeg var for stor. Dette resulterte i et veldig usunt forhold til mat, og jeg spiste i perioder. Enten ingen ting, eller alt for mye.

weheartit.com

Så var det til for ungdomsskolen. Jeg hadde mange gode venner, og kom fort inn i en bra gjeng med alle de «perfekte» jentene. Jeg fortsatte med å kaste maten min. Mange av venninene mine var tynne som spiker frem til de begynte å få litt former, noe jeg var veldig tidlig ute med å få. Jeg husker jeg ikke kunne sitte på stolen min på skolen uten å sitte helt ute på kanten av stolen. Grunnen til dette var at hvis jeg satt inne på stolen traff lårene mine hverandre (var så vidt i nærheten av hverandre, helt oppe ved skrittet). Dette var krise, og jeg følte meg større enn noen gang. Jeg var likevel veldig sosial av meg, og var å finne høyt og lavt. Jeg var med på flere håndballturneringer. På disse håndballturneringene var det veldig populært å bytte klær, noe som gjorde vondt langt inn i hjertet mitt. Mange spurte meg om vi kunne byttelåne bukser og gensere, noe som var mitt verste mareritt. Jeg kunne ikke la det skje, da jeg «visste» at buksene mine ikke passet dem. Fant på utallige unnskyldninger, og slapp heldigvis unna. Når jeg ser på bilder dag i dag ser jeg at vi fint kunne ha byttet bukser, jeg var jo faktisk tynnere enn mange av dem..

Her er ett bildeeksempel på en jeg aldri kunne ha byttet bukse med. Tull?

Og noen bilder av meg fra når jeg følte meg som den største hvalen i verden.


weheartit.com

Jeg har utallige slike minner fra barne og ungdomsskolen, og dette er bare kort fortalt. Hvis ikke kunne jeg ha skrevet i evigheter.
I del 2 kommer historien om hvordan jeg endte opp der jeg er i dag.

Er det greit med slike innlegg? Noen som kjenner seg igjen?

(ikke i)form-bilder

Først og fremst får jeg beklage dårlig bildekvalitet, men har for tiden bare en ullen iPhone å ta bilder med. Ser også at bloggen er litt rar, men er helt lilla (ha ha, forsøk på humor…) når det kommer til design. I tillegg er jeg midt i eksamensperioden min nå, så er ikke sikkert jeg får mulighet til å oppdatere så ofte som jeg ønsket, men det skal nok bli noen innlegg i løpet av uken likevel. Alt for en pause i lesinga!
Ellers er første veiing gjort, og de første bildene tatt. Ingen av delene var et spesielt vakkert syn akkurat, men det er jo derfor jeg nå gjør noe med saken. Vekten viste i dag 94,6 kg (!), og det er rundt der vekten har holdt seg det siste året. Tanken er at jeg ikke skal gå ned så mye per uke, jeg vil at det skal gå gjevnt og trutt slik at hodet følger med. 0,5 kg i uka er målet, da jeg flere ganger har erfart at jeg blir for ivrig, for streng, og alt for hard mot meg selv om jeg ikke klarer mer. Jeg vet at jeg klarer mer, men det er ikke det som er ønsket nå. Ønsket er å finne tilbake til meg.

Legger først ved bilder av meg selv med klær, slik at dere kan se hvordan jeg egentlig ser ut. Pleier jo tross alt ikke å trippe rundt i undertøyet, hihi.

Så til de mindre flatterende bildene. Forhåpentligvis er disse bildene noe jeg kan se tilbake på om et års tid, og få sjokk over at jeg noen gang så slik ut.

Jepp, thats me. Her slapper jeg helt av i alt som er, for å være sikker på at jeg ser enda mindre uflatternde ut enn jeg allerede gjør, hehe. Neida, men jeg innbiller meg at man ser resultatene enda bedre da, og resultater vil man jo gjerne se!
Nå skal jeg gå å lese videre til eksamen, også skrives vi snart. Tenker at mitt neste innlegg skal omhandle seg om min vekthistorie, om dette er ønskelig?

Silje

Er det nå man skal si hei?

Okay, her it goes: Hei!

Da har dagen jeg aldri trodde ville kommet, kommet. Jeg har begynt å blogge. Får litt noia av å tenke på at jeg skal dele livet mitt på denne bloggen, men det får så være. Får vel kanskje introdusere meg og «bloggen min» (jepp, det føles fortsatt unaturlig å skrive det, hehe).

Jeg heter Silje, er 21 år gammel, og kommer fra en av de mange byene i vårt langstrakte land. Går for tiden på Høgskole, fordi jeg håper på å bli noe «når jeg blir stor». Jeg har en fantastisk kjæreste, samboer og forloved (slapp av, alle er én og samme mann), og trives godt med han.

Sånn. Da har jeg skrevet masse uinteressant. Yay, se! Jeg blogger alt!

Anyways. Formålet med denne bloggen er min beryktede vektnedgang. Jeg veier nå alt for mye, og ser ut som en skikkelig blubbe. Derfor tenker jeg sakte men sikkert og legge om livsstilen min, etter alt for mange mislykkede forsøk på slanking. For ikke så lenge tiden ble jeg fridd til, og dermed vil jeg si at det henger en heftig gulrot foran hodet mitt. Ikke fader om jeg skal gå ned kirkegulvet slik jeg ser ut i dag!
Ok, så greia med bloggen er da (som dere sikkert har skjønt) å skrive om dette. Om veien til å finne tilbake til jenta som så sunn og fin ut. Det er nemlig litt vanskeligere å gi opp når man gjør det foran «hele verden». Jeg kommer til å legge ut før/underveis bilder, være ærlig med dere (hvem fader er dere? ingen som leser bloggen min enda) når jeg går på en smell, og forhåpenligvis inspirere andre til slenge seg på ikke-lenger-fatso vogna!

I morgen kommer første veieoppdatering med bilder og alt. Får vel kanskje også nevne at foreløpig er bloggen relativt anonym, så det vakre fjeset mitt får dere være for uten til jeg eventuelt bestemmer meg for noe annet.

Snakkes (skrives?)!