Min vekthistorie – del 1

Tenkte jeg skulle skrive litt om min vekthistorie. Dette er ikke noe «stakkars meg» innelgg, men bare for å hvise hvordan det kan gå så galt.

Jeg husker ikke alle detaljer fra barndommen min, men jeg har opplevd mye vondt. Heldigvis er alt godt nå, så dette innlegget skal ikke handle om alle andre faktorer som kan ha påvirket min overvekt, men heller spesifikke ting jeg kan huske.

Helt fra jeg var liten har jeg vært større enn de andre barna. Når jeg var liten tenkte jeg ikke så mye over det, men når jeg ser bilder nå i ettertid ser jeg det jo. Det var ikke før jeg begynte på barneskolen ble jeg bevisst på kroppen min. Noe som igrunn er alt for tidlig. I andre klasse flyttet vi, og jeg begynte på ny skole. Dette var en veldig liten skole, hvor det bare var én klasse på hvert trinn, så alle kjente alle. Vi ble 4 jenter i klassen når jeg begynte, resten var gutter. Jentene tok meg veldig godt i mot, mens hos guttene var det annerledes. De var vant til 3 små tynne jenter (av det tynneste slaget), og når jeg begynte fikk de med en gang en ny å hakke på. Jeg var litt større – og dette var noe jeg fikk høre hver dag. I tillegg til dette var jeg alltid veldig høy; høyere enn alle guttene. Det fikk meg til å bli veldig selvbevisst på meg selv. Etterhvert begynte jeg på SFO. Her var det i utgangspunktet trist å være, fordi ingen av vennene mine gikk der. I tillegg hadde de hjemme begynt å bli bevisst på vekten min, slik at jeg fikk streng beskjed når jeg var på SFO: Ikke mer enn én brødskive, ikke sukker på grøten, bare skummet melk, ikke saft også videre. Jeg forstår at dette var noe de gjorde for å ta vare på meg og min helse, og godt er det. Men når jeg ser på bilder fra den tiden var jeg ikke så mye større enn alle de andre, ikke så stor at slike ekstreme tiltak måtte til. Forebygging er én ting, men noen ganger gikk det for langt. Uansett. Barn fanger opp ting veldig lett, når det er noen som ikke blir behandlet likt som dem. Dermed fikk jeg en haug med kallenavn hos guttene, fordi jeg ikke fikk lov å spise normal mat. Jeg ble mer og mer bevisst på meg selv. Jeg ville ikke «dumple» med jentene, fordi jeg veide for mye. Hvis jeg satt meg på dumpla, så kom jo de på andre enden til å få sjokk. Læreren min mobbet meg, og jeg ville ikke dra på skolen. I stedet spiste jeg for mye bak ryggen bak til de hjemme, slik at jeg fikk vondt i magen så jeg slapp å dra på skolen. Gym var det verste. Jeg ble ikke direkte mobbet der, men jeg hatet gym; jeg ville ikke være til bry for noen. Hadde vi staffett tapte alltid mitt lag, fordi jeg var den som løp tregest. Jeg verget meg tilslutt til hver dag på skolen.

Jeg begynte så i 5 klasse. Her ble vi fra den lille skolen overført til en annen skole, slik at vi gikk sammen flere elever. Her var jeg også større enn de andre. Jeg fikk mange gode venner, og begynte å være sammen med de «populære». Jeg følte meg fortsatt ukomfertabel, og gymmen her var verre enn noen gang, jeg var omgitt av så mange atletiske mennesker. Vi hadde staffetter hvor man skulle sitte på ryggen til hverandre, og jeg kviet meg hver gang. Kom med alle slags unnskyldninger. Alt dette første til at jeg begynte å kaste matpakka mi. Jeg gikk litt ned i vekt, men følte meg likevel så mye større, fordi jeg var så mye høyere enn alle andre.

En eller annen gang mellom 5 og 6 klasse fikk jeg halsbetennelse. Jeg ble så syk at jeg ikke klarte å spise, og vekten begynte å gå nedover. Når jeg ble frisk tok jeg dette som en «mulighet» til å fortsette med å ikke spise. Jeg husker jeg bare spiste noen tskjeer med yoghurt til frokost, og resten skylte jeg ned i vasken. Slik så det ut som jeg hadde spist frokost. Jeg spiste ikke lunsj, og bittelitt middag. Ånden min stinket aceton, og min mor begynte å bemerke det. Jeg kom med alle slags gode unnskyldninger. Hadde tross alt blitt god på å bortforklare ting opp igjennom.

Nå var jeg blitt relativt tynn. Følte meg fortsatt som en kjempe grunnet høyden min. Jeg begynte så på håndball, og var alltid den som løp tregest. Jeg var i kjempeform, men hadde astma, så hadde problemer med kondisjonen min. Jeg derimot, var helt sikker på at grunnen til at jeg løp sakte var fordi jeg var for stor. Dette resulterte i et veldig usunt forhold til mat, og jeg spiste i perioder. Enten ingen ting, eller alt for mye.

weheartit.com

Så var det til for ungdomsskolen. Jeg hadde mange gode venner, og kom fort inn i en bra gjeng med alle de «perfekte» jentene. Jeg fortsatte med å kaste maten min. Mange av venninene mine var tynne som spiker frem til de begynte å få litt former, noe jeg var veldig tidlig ute med å få. Jeg husker jeg ikke kunne sitte på stolen min på skolen uten å sitte helt ute på kanten av stolen. Grunnen til dette var at hvis jeg satt inne på stolen traff lårene mine hverandre (var så vidt i nærheten av hverandre, helt oppe ved skrittet). Dette var krise, og jeg følte meg større enn noen gang. Jeg var likevel veldig sosial av meg, og var å finne høyt og lavt. Jeg var med på flere håndballturneringer. På disse håndballturneringene var det veldig populært å bytte klær, noe som gjorde vondt langt inn i hjertet mitt. Mange spurte meg om vi kunne byttelåne bukser og gensere, noe som var mitt verste mareritt. Jeg kunne ikke la det skje, da jeg «visste» at buksene mine ikke passet dem. Fant på utallige unnskyldninger, og slapp heldigvis unna. Når jeg ser på bilder dag i dag ser jeg at vi fint kunne ha byttet bukser, jeg var jo faktisk tynnere enn mange av dem..

Her er ett bildeeksempel på en jeg aldri kunne ha byttet bukse med. Tull?

Og noen bilder av meg fra når jeg følte meg som den største hvalen i verden.


weheartit.com

Jeg har utallige slike minner fra barne og ungdomsskolen, og dette er bare kort fortalt. Hvis ikke kunne jeg ha skrevet i evigheter.
I del 2 kommer historien om hvordan jeg endte opp der jeg er i dag.

Er det greit med slike innlegg? Noen som kjenner seg igjen?

11 tanker på “Min vekthistorie – del 1

  1. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Jeg var alltid større enn alle de andre jentene, og følte meg som en enorm hval. Vekten har bare fortsatt å gå oppover, og nå når jeg ser tilbake på gamle bilder, var jeg faktisk ikke stor..

    Jeg er absolutt ikke fornøyd med meg selv, og ligger våken om nettene og tenker på at «i morgen, DA skal jeg starte treningen og kostholdsplanene», før jeg neste kveld sitter og gomler i meg usunn mat… Samtidig får jeg positiv oppmerksomhet for kroppen min, noe som gjør det enda vanskeligere og skjerpe seg.

    Kommer til å følge deg hvordan det går, og håper at jeg klarer og gå ned i vekt også.

    • Så trist at du kjenner deg igjen.. Kjenner så godt til det du beskriver, og den følelsen gjør så vondt.. Kan desverre ikke hjelpe deg så mye eller komme med så mange tips, da jeg har gjordt det samme som deg x-antall ganger. Men jeg har klart det gang på gang, deretter har jeg gitt opp. Det har jeg bestemt meg for at ikke skal skje nå. Kjenner bloggen er veldig motiverende på å klare det, men hovedforskjellen den gangen her er hvordan jeg spiser. Jo fler kilo, jo lettere er det å gå ned i vekt. Dermed velger jeg nå å begynne pent – veldig pent. Jeg spiser ca det samme som før, men mindre. Mer salat og mindre potet/ris osv. Jeg har 2 spisedager i mnd hvor jeg kan spise kebab/burger/pizza. Å spise sunt til frokosj og lunsj er ikke noe problem, da jeg aldri har lyst på «drittmat» på den tiden av døgnet. Greia er at etterhvert som vekten stagner, jo strengere må jeg bli. Men nå, siden jeg bare har gjort «små» forandringer, føles det ikke så hardt. Det blir ikke et fokuseringstema i hverdagen som tidligere, det kommer litt mer av seg selv. Jeg slipper å tenke så mye på det, og det gjør at man slapper av mer. En «pen» start kan du si :)

      Prøv å få inn noen få bedre vaner? Eks bare burger og ikke chips osv. Begynn i det små, og du skal se det hjelper :):) Heier på deg, en dag når du er klar for det skal du se du virkelig gjennomfører det! :)

  2. Min store svakhet er salt, og da særlig potetgull, dip, spekemat osv. Spiser verken kebak eller burger, heldigvis. Tør ikke tenke på hvor svær jeg hadde vært da!

    Vet av erfaring at det som hjelper med meg er å spise oftere, noe ala Roede-metoden. Klarer ikke alltid gjøre det, siden det blir så feil i mitt hode og spise fem-seks ganger om dagen for å gå ned i vekt. Menmen, man må jo begynne et sted.

    Kan jeg spørre hvor høy du er?

    • Ah, ser den. Men det er jo litt av samme prinsippet for de tingene der da. Jeg prøver for eksempel å dra i butikken så skjelden som mulig, og lar være å ha ting jeg vet jeg craver over i skapet.. Men uansett, lettere å si det enn å faktisk gjøre det! Ja, du får nesten prøve deg frem å finne noe som passer for deg. Jeg orker ikke å spise så ofte, da blir fokuset på mat for stort i hodet mitt, men jeg har prøvd meg frem utrolig mye opp igjennom for å finne hva som passer for meg. Prøv da vel? :) jeg er forresten 176 høy :)

  3. Kjenne meg veldig godt igjen i det du skriver! Vi er faktisk ganske like, jeg heter også Silje, er 176 høy og veier ca det samme som deg, hehe! Stå på og lykke til med forandringen din, skal heie på deg og følge bloggen din! Leter etter motivasjon til og starte samme kamp selv, klarer alltid noen uker, men så forsvinner motivasjonen etter en utsjeielse og alt er tilbake til det gamle igjen.. Prøv forressten vektklubben.no der har du en dagbok som forteller deg hvor mye du bør spise og hva og du kan skrive inn hva du spiser i løpet av dagen så du har fyll styring på kaloriintaket ditt. Et veldig smart verktøy som har hjulpet meg når jeg har vært motivert.

    • Oi, det var likt også det! Kjenner til det å gi opp.. Men denne gangen skal ikke en smell få stoppe meg. De får heller bare komme, også fortsette med det jeg driver med etterpå. :) Lært den harde veien, hehe. Kommer ett innlegg i morgen hvor jeg nevner det med vektklubb forresten. Velger å ikke bruke den skjønner du, har brukt den flere ganger før, og ja, det fungerer veldig godt, men jeg blir så alt for opphengt i mat. Altså, telling av kalorier osv, det blir nesten en besettelse. Men jeg må si den funka veldig godt når jeg gjorde det! :) hehe. Takk for kommentar, hyggelig at du vil følge med videre! :D

  4. Hei Silje, jeg kjenner meg også igjen i mye av det du skriver, det var både godt og vondt å lese dette. Godt fordi det alltid kjennes bra å vite at man ikke er alene, og vondt fordi man ikke unner andre å ha disse opplevelsene og følelsene.

    Jeg prøvde å slanke meg første gang da jeg var 12 år, noe som har resultert i et voksenliv med mange års jojoslanking og perioder med trøsespising. Selv i dag har jeg nok et litt forvrengt syn på min egen kropp – jeg føler meg fortsatt av og til stor/tjukk, når jeg nok i realiteten er ganske nett og formfull med mine 164 cm og str 38/40. Men jeg vil fortsatt ned noen kg i vekt, trives best når jeg er en 4-5 kg mindre enn det jeg er pr i dag, og ikke minst klare å slutte med jojoslankingen. Jobber i dag med å få et balansert kosthold og gode treningsrutiner,så får vi se hvordan det går. Ønsker deg all mulig lykke til, og skal følge deg videre!

    • Det vil jeg vel ikke si at jeg synes. Dette innlegget er basert på barneskole/tidlig ungdomsskole, hvor jeg hadde ett litt anderledes syn på andre enn det jeg har i dag. Heldigvis!

  5. Jeg kom nettop over bloggen din, og dette var det første innlegget jeg leste. Ville bare si at jeg syns det er flott at du deler dette med andre. Det er modig gjort. Ofte så tror man at man er alene om det, men jeg tror du kan inspirere andre til å ta tak i ting for å få en bedre hverdag :) Og forhåpentlig så blir du inspirert av våre tilbakemeldinger?

    Jeg som mange andre kjenner meg i mye av det du skriver. Det er utrolig hvor slemme barn kan være, og hvor lite de voksne kan forstå. Jeg slet med mye av det samme av «stygge» komentarer, men jeg tror det vanskeligste var måten jeg ble behandlet på av de voksne. Siden jeg var liten har jeg slitt med overspising, og trolig vært deprimert i peroder. Når man da går gjennom noe sånt er det utrolig vondt å ha voksne rundt (ikke bare foreldre) seg som hele tiden skal påpeke vekten, hvor mye jeg spiser, hvor ofte, hvor fort og at jeg bør ta meg sammen. Jeg har prøvd det meste av dietter, og prøvd å sulte meg. Jeg forstod ikke hvorfor jeg hadde et vanskelig forhold til mat og meg selv, og det var ingen som kunne forklare. Da jeg søkte hjelp for overspising da jeg var 14 var det heller ingen som tok meg på alvor. Med årene ble jeg bare større. På toppen av det hele fikk jeg pcos som voksen (20 år) som gjorde at både vekta eksploderte og jeg ble kraftig deprimert. Men det tok noen år før jeg ble tatt på alvor og fikk vite hva jeg slet med.

    I dag sliter jeg fortsatt med mye av dette, vekten er altfor høy, men jeg jobber med det. Man lærer noe nytt hver dag :) Mitt beste tips til deg er å jobbe med seg selv (selvtilliten, vonde følelser), og ikke bare med kroppen.

    • Ved å lese bloggen skjønner kanskej andre som har det på samme måte at de ikke er alene? :) Trist å lese det du skriver, desverre er dette realiteten for mange (barn og voksne). Kjenner meg igjen i det du skriver, men heldigvis opplevde jeg ikke dette fra så veldig mange – men det var vondt nok fra de som sa det. Jeg håper du klarer å jobbe med det og få et godt forhold til deg selv. Du skal jo tross alt leve med deg selv resten av livet :) Det viktigste er hva du synes, ikke hva alle andre mener. Enten det er i positiv eller negativ forstand. Vi skal leve med oss selv, og hvor godt vil det ikke være å kunne være i hovedsak fornøyd. Lykke til! Det klarer du nok skal du se, ting tar bare litt tid og ikke minst innsats :) Klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s